Dette er hennes livs rolle – Anmeldelse av The Substance

Anmeldelse skrevet av Christian Mauno

Demi Moore spiller selv Hollywood-stjernen Elisabeth Sparkle, som brutalt blir dumpet fra sitt eget TV-show da hun runder 50 år. Avskjeden kommer for øvrig fra en parodisk slesk, kvinnediskriminerende produsent (Dennis Quaid), en rolle som ingen gjør bedre enn Quaid.Hollywood-stjernen, i fullt desperasjonsmodus, får deretter et mystisk tilbud om "The substance", et stoff som kan lage en ung versjon av deg selv (Margaret Qualley). Utfordringen er at de to versjonene må bytte hver sjuende dag, helt uten unntak. Spoiler: Det dukker opp unntak. For hvem vil ikke holde på den unge versjonen helt for seg selv?

Den franske regissøren Coralie Fargeat viste med sin debutfilm Revenge at det går an å lage blodige thrillere med et slags feministisk bakteppe. Jeg sier "et slags", for Fargeat elsker å leke med forventningene våre, noe hun gjør til gagns i hennes nyeste film.

Men tilbake til Demi Moore. Hun har fått mye skryt for denne filmen, og hun fortjener alt hun får. Alt. Hennes Elisabeth er ennærmest hudløs (noen ganger bokstavelig) utlevering av kropp og sjel som Moore sjelden har fått mulighet til gjennom sin 40 år lange karriere. Hun kaster seg ut i rollen og kommer seg ikke ut av den før rulleteksten kommer. Dette er hinsides Oscar-bait, bare en skuespiller som er sjeleglad for at en dame i Frankrike endelige fant på å skrive historien hun var ment til å spille.Men faktum er at Qualley nesten er like god, selv om ingen kommer til å si det like høyt. For hun spiller en arketype, selve symbolet på ung, skremmende og nesten aggressivt ambisiøs ung skjønnhet. Det er vanskeligere enn du tror.

Demi Moores prestasjon er ett høydepunkt, men det er også slutten. Uten å si så mye om detaljene (jeg hadde ikke klart å beskrive det uansett), er de siste 10 minuttene noe av det mest elleville denne anmelder noen gang har sett på en lerret. Det er så grensesprengende over the top at du til slutt bare blir sittende å glise for deg selv. Hjelpes meg.

Den viktigste og beste scenen i filmen er likevel treffende nok en av de mest realistiske. Elisabeth i 50-årene gjør seg klar for en date foran speilet. Det vi ser i speilet er en meget attraktiv kvinne og kanskje ser hun det samme selv i begynnelsen. Dessverre får hun et glimt av en stor reklameplakat av hennes yngre versjon mens hun setter seg til rette. Hun begynner å kaste på seg mer sminke og det blir verre. Til slutt skrubber hun seg hardt i ansiktet. Du nærmest kjenner på kroppen selvhatet og det forstyrrede selvbildet komme krypende for hvert glimt av desperasjon i Elisabeths blikk. Det er en scene du vil huske, og du ønsker deg øyeblikkelig mer av det. Det var nesten så du ikke trodde filmen hadde det i seg. Filmen hadde tjent på å gå dypere ned i denne materien, rekker du å tenke.

Men nei, det er det ikke tid til. For Fargeat vil gjøre alt. Og hun gjør alt. Og hun gjør det helt strålende, det må sies. Her veksler det fra iskald science fiction-thriller i det ene øyeblikket til kvalmende body horror og absurd, hysterisk farse det neste. Og ikke bare det, produksjonsdesignet er fantastisk, fotograferingen er innovativ og besnærende og kostymene er til å dø for. Musikken er dessuten sylskarp og effektiv, selv om de dronende trompetene og alle dubstep-droppene etter hvert begynner å gå litt på nervene løs. 

Det hele ender likevel opp som en vidunderlig kaotisk fabel om hvordan det er å elske seg selv, uten at selvhatet tar overhånd og det mannlige blikket får lov til å være fasiten. Alle i filmen mislykkes selvfølgelig totalt, men forsøket var en fantastisk reise i seg selv.